Pappaperm, uke VI

Dag 26:
Vesla er blitt forkjølet.
Dette betyr litervis med babysnørr, som til slutt ender opp på Pappas klær. Jeg ville ha blitt forbauset over mengden som tyter ut av de små neseborene, om jeg ikke allerede hadde latt meg overraske over hvor mange bæsjebleier jenta klarer å generere i løpet av en dag. Olivias interne volum er visst langt større enn det eksterne.
(Snørr er for øvrig en av de tingene her i verden som ikke blir søtere ved å legge til "baby"-prefikset).

Man skulle kanskje også tro at Olivia ble slappere av å være syk, og trengte mer hvile... men den gang ei. Søvn er fremdeles ganske gørr (samt vanskelig også nå, takket være pustevansker), og aktiviteten er på topp når hun er våken. Hun forsøker seg stadig på å bestige Den Store Trappa opp til andre etasje. 50% av gangene ender det opp med at hun setter seg fast, blir fortvilet, og skriker på hjelp; de resterende 50% av gangene, ramler hun i gulvet med et dunk, skriker i fire sekunder, og begynner å klatre igjen.
Hun har også oppdaget hvor kult det er med skapdører. De kan åpnes. Av hender. Og det er ofte saker og ting inni, som Pappa sier "nei" til, hva nå enn dét måtte bety.


Dag 27:
Olivias ambisjonsnivå stiger raskt. Fra å bestige to trappetrinn, til å prøve seg på trappa opp til andre, har hun nå avansert til å forsøke å reise seg på sofaen. Hun griper tak i kanten og haler og drar til hun blir rød i trynet og griner av anstrengelse og frustrasjon. Jeg prøver å hjelpe henne så lite som mulig, men det er vrient: hun blir så oppglødd at jeg er redd hun skal sprekke som et lemen.
Jeg vet ikke om hun ble inspirert og energisk av å høre på AC/DC halve dagen sammen med Pappa, eller om det var det strålende solskinnet vi fikk i dag, men hun har i alle fall vært helt propell fra morgen til kveld.

Hun spiser for øvrig en god del bark for tiden. Om jeg ikke er flink og rengjør området rundt vedkurven, er hun kjapt frempå og hiver i seg litt snadder som hun finner på gulvet.
Kanskje hun er mer som en bever, og ikke et lemen?
Litt fiber i kosten kan uansett ikke skade, så sant jeg får gravd ut de største bitene (som den jeg tok i dag, på størrelse med en gammel femmer).


Dag 28:
Ikke så mye å melde i dag.
Olivia hadde feber natt til i dag og i morges, så aktiviteten har vært på et minimum. Dårlig appetitt og halvhjertet leking til tider, men jenta har vært blid til tross.
Hele dagen har hun så å si vært limt til Pappas føtter og krevd kontakt og omsorg. Den ukentlige vasken av badet tok da omtrent dobbelt så lang tid som vanlig - alt for å unngå å få Jif på babyen. (Jeg lyktes).

Forventet at Olivia skulle ha ekstra behov for søvn, men nei - hun var heller plaget av forkjølelsen, og sov urolig og kort. - så det ble ingen ekstra søvn på Pappa for å kompensere for en urolig natt på sofaen.
Jeg har begynt å dagdrømme om en åttetimersøkt i dobbeltsenga, hvorpå jeg våkner av meg selv på morgenen - "uthvilt", som de sier.


Dag 29:
Olivia var mye bedre i dag, selv om hun hadde en urolig natt (hvor jeg måtte gi henne flaske klokka halv fire, hun gulpa på sengetøyet og jeg mistet brillene mine fra nattbordet). Ingen feber som vi kunne registrere.
Så da var vi tilbake til leking, kryping, sikling, spise banan med hele ansiktet, tygge på (og svelge) mengder av papir, rote over hele gulvet, fikle på Pappas batterilader, vikle seg inn i ledninger, etc.
Herlig - så lenge hun har det bra.

I mellomtiden har jeg skjønt at jeg ikke har skjønt noe i det hele tatt ang. kroppen.
Var bikkjetrøtt i morges, nesten klar for å besvime, og så fulgte jeg opp med å formelig løpe tur/retur barnehagen på rekordtid - nesten fem hele minutter raskere enn på tirsdag. I minus 14. Kanskje dette "uthvilt"-fenomenet jeg nevnte i går er oppskrytt, hva vet vel jeg? Jeg får prøve det en gang jeg har anledning, for å sammenligne.


Dag 30:
Full fart på Olivia, og det virker som om hun jobber mot å redusere søvnmengden sin til 0 t/dag.
Hun våknet klokka 05.03 i morges og krevde mat, og virket ikke å være skadelidende i ettertid. Like blid, like pigg. Det var sikkert et mysterium for henne hvorfor Pappa var så treig på morrakvisten, og hvorfor det tok så lang tid å kle på seg og ordne seg til barnehageturen.

Nå for tiden er det forresten populært å huie og skrike en del. Favoritten er å bruke knyttneven til å "spille på slurva" mens vi bruker vår fulle lungekapasitet: "BLÆBBBBLÆÆÆÆBLBLBLÆÆÆÆBLÆÆÆBB!" (sånn cirka). Volumet er på på topp når a) Olivia skal legge seg, eller b) når Pappa skal høre på podcast eller noe som blir sagt på radio.

Jeg må le og riste litt på hodet når jeg tenker på hvordan kona og jeg for en stund siden bemerket hvor mye stillere denne babyen var, i forhold til den forrige.
Denne babyen er ikke stille i forhold til NOE.

< FORRIGE | NESTE >