Dag 31:
Halvveis!
(Jeg må igjen påpeke hvordan tiden flyr. Grøss).
Den siste stunden har jeg med stor fascinasjon observert framgangen i Olivias krypeteknikk.
Alle barn utvikler sin egen, unike teknikk, og Olivias er noe merkverdig. Storesøster hadde i sin tid en ultraeffektiv, ren "commando style" metode som tok henne framover i svimlende fart (tenk soldater som kryper under piggtråd), mens lillesøster har en pussig, asymmetrisk framgangsmåte: Hun løfter seg opp på den ene albuen, og bruker den og motsatt bein til å skyve fra med. Teknikken er forbausende god, og gjør i tillegg at hun har den ene armen fri til å bære ting med seg mens hun kryper...
... sånn som nå, hvor hun har funnet en brødskivebit under barnestolen og krabbet helt bort til Pappas kontor. Som snegler som etterlater seg et spor av slim, har hun nå etterlatt seg et spor av leverpostei fra stua og hit.
Herr våtserviett, her kommer jeg!
Dag 32:
Mye frustrasjon å spore hos vesla for tiden.
* De to trappetrinnene til gangen går kjempelett å forsere nå, og Olivia gjør det hele. pokkers. tiden. Problemet er bare å komme seg NED igjen - dette er noe hun ikke er i nærheten av å mestre. Så hun kryper opp, tygger på noe en stund, bestemmer seg for å dra tilbake igjen... og hyler på Pappa i sinne og frustrasjon over dumme trappa.
* Olivia prøver også seg mer og mer og mer på å komme seg opp å stå inntil sofaen, og blir stadig flinkere. Progresjonen motiverer henne til å prøve oftere - og det er bra - men så lenge suksessraten ligger på 0%, blir det mye snerring og grining i (igjen) sinne og frustrasjon.
* Etter alt dette slitet - hva gjør så Pappa for å belønne den kolossale innsatsen? Jo, prøver å prakke et glass med fiskegrateng på stakkars, lille, uskyldige barnet! Dette resulterer i at hun skriker til hun mister pusten, spytter ut maten, gnir den i håret, forsøker å rive av seg øret, går i bro og slår skjeen ut av hånden på Pappa.
Jeg tror jeg også hadde reagert på den måten, om noen serverte meg den derre komprimerte, gustne fiskeslo-grauten.
(Vi ble heldigvis venner igjen etterpå, med litt synging, "ro, ro til fiskeskjær" og brytekamp på gulvet).
Dag 33:
Endelig en tur til åpen barnehage som ikke innbar et grufullt blodslit!
Riktignok er bakkene og avstanden de samme, men denne gangen var det ikke høye, ujevne hauger med energitappende snø på fortauet der lenger. Det gikk som en vind!
Olivia hadde det visst gøy i barnehagen også, selv om hun ikke brydde seg nevneverdig om de andre barna. Hun befant seg i midten av hopen, ja - men fokuset lå helt og holdent på de nye lekene og på å sjarmere alle foreldrene der med sitt øre-til-øre-smil. Hun vet nok hvor den ordentlige makten ligger.
(Vi rakk også innom helsestasjonen for å ta en liten tur på vekta. 7830 gram, og 68,5 cm på strømpelesten/anti-skli-sokkene).
Det lille krapylet har i det siste vist stor interesse for å sutte på koblingen mellom datamaskinen min og iPod-en.
"USB Device not recognized: One of the devices attached to this computer has malfunctioned and windows does not recognize it." sier datamaskinen da.
Frekt å kalle datteren min for et "device", synes jeg.
Dag 34:
I dag gikk vi old school.
Pappa skulle til sentrum for å møte en gammel venn, og fant ut at det var et helsikes styr å skulle ta med en diger tvillingvogn bare for det formålet. Så da børstet vi mugg og støv fra den gamle bæreselen! Woot!
Det var visst et populært valg: Olivia ble helt salig i blikket da hun ble plassert oppi - som om det kom et blaff av gjenkjennelse over henne - og da vi hadde kommet oss ut av huset, lo hun uavbrutt de første tre minuttene av turen opp mot trikken.
Selve trikketuren var også en suksess. Olivia prøvde å snu seg i alle himmelretninger på samme tid, sånn at hun kunne glise til alle de andre passasjerene som befant seg i nærheten.
Jeg kjenner meg litt misunnelig, må jeg si.
Tror jeg bare må finne meg en sterk og medgjørlig kjempe jeg kan leie for en billig penge. Så kan jeg også bli båret rundt en stund... og kanskje oppnå å bli halvparten så blid som lille Olivia?
Dag 35:
Såh!
Etter cirka fire timer urolig søvn våkner Olivia, frisk og rask og ikke trøtt i det hele tatt - jeg prøver å roe henne og få henne til å ligge litt til i senga, naturligvis forgjeves, og så kommer Mamma og informerer om at det er opp og hopp, noe som får meg til å vri meg i senga fordi jeg er så utrolig mongo-trøtt, men det hjelper jo ikke, og før jeg aner ordet av det, er jeg på vei til barnehagen (samme ruta, samme slitet) og tilbake igjen, mens jeg tenker på hvordan jeg skal rekke alt det jeg skal rekke i dag, men Olivia vil fremdeles ikke sove, så timeplanen min sprekker, og det er bare så vidt jeg kommer meg ut døra med Olivia igjen i tide til å rekke det jobbmøtet jeg skal ha - dumper ungen hos Mamma i sentrum og hopper på trikken til Majorstua - og der sitter jeg da og nikker og gjør det jeg må og alt går bra, og så er det å ta trikken tilbake igjen for å hente Olivia hos mamma og reise hjem for å putte babyen i senga og begynne på middagen til oss pluss tante, som skal sitte barnevakt, og senere så besvimer jeg på sofaen foran Peppa Gris før Mamma informerer om at det er opp og hopp og jeg aner ikke hvor og når jeg er, men jeg kommer meg opp og ordner meg og reiser med kona på bursdagsfest til en kis, hvor vi har et skjønt og fortreffelig møte med den briljante Kristoffer og Zumba-Thomas, og så er kvelden slutt før jeg egentlig skjønner noen ting som helst.
God helg!
No comments:
Post a Comment