Pappaperm, uke VIII

Dag 36:
Rolig og stille mandag.
Olivia, i komplett motsetning til sin storesøster da hun var på samme alder, ELSKER å bade og dusje. Det holder til og med å være i samme rom som noen som dusjer, for at det lille trollet virker å være fornøyd med tilværelsen. Da kan hun nemlig krabbe bort til dusjen, åpne dørene på glipp (om de ikke allerede er åpne) og stikke hånda inn og plaske litt. Det er også digg å bare ha hodet i nærheten av åpningen, for da får hun litt vann på hodet og i fjeset.

Under dagens session satte Olivia rekord i å søle på badet: med badeand i ene hånda, smalt hun begge armene i vannet så hardt og fort hun bare kunne, til det etterhvert nesten var mer vann på gulvet enn i badebalja. Lykkelig skriking og huiing fulgte med.
Mindre lykkelige lyder kom det fra undertegnede, som måtte tørke opp etter festen, men pytt, pytt... på den annen side rekker aldri badet å få særlig skittent gulv heller.


Dag 37:
Begynte dagen med litt fysisk fostring/teknikktrening: Pappa forsøkte først å hjelpe til med å løse utfordringen med å komme seg ned trappa. Etter en stund med den øvelsen, gikk vi over til å prøve oss på å reise oss mot sofaen - nå med hjelp fra Ingrids Røde Stol.
Frykter nok at det ble litt masete etter hvert, for den entusiastiske strevingen gikk omsider over til resignert sutting på totten (og Olivia så ganske lei ut, hun også).
Da skiftet vi over til å chille på gulvet med Terje Rypdal på øret, og så danset vi til Nick Cave.
(For alle som føler seg litt melankolsk og slapp på en grå dag, kan jeg på det sterkeste anbefale å danse litt med en fin, glad baby. Har du ikke en selv, så spør før du låner en).


Dag 38:
Ny tur i åpen barnehage i dag.
Tenkte jeg for en gangs skyld skulle prøve å tre på Olivia et par votter, siden hun uansett klarer å stikke begge armene ut av posen hun ligger i i vogna. Dermed fant jeg ut at ungen synes at votter = drit. Så jeg endte opp med en hissig, tverr passasjer som uansett presterte å bli kald på fingrene innen vi kom fram.
Lesson learned.

Vel framme i barnehagen, og alt var tipp-topp.
Olivia spiste vafler og smilte og var blid hele tiden. Hun gjorde også det hun bare (!) gjør når hun er borte: å gulpe på gulvet. Det var riktignok ikke en sånn gulpekavalkade hun hadde hos Tante Ida sist gang vi var der, men hun satte spor etter seg, for å si det sånn.
Rett etterpå skremte hun en jevnaldrende jente med å snerre som en liten mår. Vi satte punktum og vendte nesen hjemover - og Olivia sov i over to timer ute i finværet.

Vår, tra-la-la vår, føles det som nå.


Dag 39 [tidlig rapport]:
* Mamma starter dagen med å skifte bæsjebleien over alle bæsjebleier. (REMA 1000-bleien er for øvrig helt strålende. Vi er åpne for sponsing også).
Storesøster står samtidig på badet og klager over at hun er "kvalm", som så ofte før, og simulerer at hun kaster opp i vasken.
* Frokosten er over, og jeg oppdager at Olivia har klart å fylle enda en bleie. Skikkelig. Vi bruker mye, mye lengre tid på badet enn jeg liker.
* Idet jeg skal kle på Olivia, som er stuptrøtt, og legge henne i vogna, kommer det en geysir av oppkast fra Ingrid. Først ved lekekassen, så en runde til midt på gulvet. Dette er IKKE en simulering.
Jeg styrter opp på soverommet og slenger lillesøster i seng, før jeg løper og plasserer en skjelven, stinkende Ingrid i badekaret.
* Jeg lar Ingrid sitte og kose seg i såpevannet, mens jeg selv koser meg med grønnsåpe, klut og spy på stuegulvet.
Idet jeg kommer opp på badet igjen, finner jeg ut at "prinsessa" mi har dratt ut proppen fra badekaret, og nesten alt av vannet som en gang var badevann, er nå... et kolossalt irritasjonsmoment.
Mens Ingrid står i dusjen og leker (og ignorerer at Pappa er sinna), bruker Pappa det som føles som tre timer på å tørke opp oversvømmelsen fra gulvet.
* Omsider parkerer jeg Ingrid i sofaen med badekåpe, druer og Disneys "Robin Hood" på DVD, og rekker knapt å sette på en kaffe før Olivia er våken igjen.
Jeg oppdager at Olivia for tredje gang har fylt bleien med ubeskrivelig ekkelhet, og undres på om ikke barnerumpa er en slags portal til en egen planet som bare består av babyavføring.
* Jeg legger Olivia foran lekene på gulvet, og henter min kalde kaffe.
Klokka er 08:30 idet jeg tar min første slurk, og jeg mistenker at dette blir alt jeg skriver om pappaperm i dag.


dag 40:
I dag har jeg hatt ansvaret for begge de minste kvinnene i husstanden, ettersom Storesøs var syk i går (og barnehagen uansett var stengt p.g.a. pjuk). Mye jobb, men sannelig en GOD jobb å ha.
Det har blitt mye filmtitting, lesing av bøker og tvungen leking av diverse sort - Ingrid styrer Pappa med jernhånd - så det har ikke blitt mye plass til "egne aktiviteter". Hvem søren har vel tid til sånt lenger uansett?
Vi har også bakt: Jeg har konstruert et nytt eksemplar av min spesielle eplepai, mens Ingrid har bidratt via å lage en helt annen deig, forsøke å presse ut ulike pepperkakeformer i en helt uegnet masse, og søle maksimalt med mel på og rundt spisebordet.
Olivia har stort sett bare vært stille og grei midt oppi det her, og jeg mistenker at hun av og til holder en litt lav profil for ikke å bli kosemishandlet av en stadig mer entusiastisk og brutalt kjærlig storesøster. For Ingrid er visst lillesøster en morsom, bevegelig dukke som kan og bør bøyes, dras og knuffes inn i passende posisjoner. Om vesla kommer levende fra det her, så kommer hun til å bli sterk, tro meg.

Film, baking, ingenting å rekke... Hele dagen har egentlig føltes som en lørdag, når jeg tenker på det, og det er vel ikke så dumt: to lørdager etter hverandre?
God helg, alle sammen!

< FORRIGE

Pappaperm, uke VII

Dag 31:
Halvveis!
(Jeg må igjen påpeke hvordan tiden flyr. Grøss).

Den siste stunden har jeg med stor fascinasjon observert framgangen i Olivias krypeteknikk.
Alle barn utvikler sin egen, unike teknikk, og Olivias er noe merkverdig. Storesøster hadde i sin tid en ultraeffektiv, ren "commando style" metode som tok henne framover i svimlende fart (tenk soldater som kryper under piggtråd), mens lillesøster har en pussig, asymmetrisk framgangsmåte: Hun løfter seg opp på den ene albuen, og bruker den og motsatt bein til å skyve fra med. Teknikken er forbausende god, og gjør i tillegg at hun har den ene armen fri til å bære ting med seg mens hun kryper...

... sånn som nå, hvor hun har funnet en brødskivebit under barnestolen og krabbet helt bort til Pappas kontor. Som snegler som etterlater seg et spor av slim, har hun nå etterlatt seg et spor av leverpostei fra stua og hit.

Herr våtserviett, her kommer jeg!


Dag 32:
Mye frustrasjon å spore hos vesla for tiden.
* De to trappetrinnene til gangen går kjempelett å forsere nå, og Olivia gjør det hele. pokkers. tiden. Problemet er bare å komme seg NED igjen - dette er noe hun ikke er i nærheten av å mestre. Så hun kryper opp, tygger på noe en stund, bestemmer seg for å dra tilbake igjen... og hyler på Pappa i sinne og frustrasjon over dumme trappa.
* Olivia prøver også seg mer og mer og mer på å komme seg opp å stå inntil sofaen, og blir stadig flinkere. Progresjonen motiverer henne til å prøve oftere - og det er bra - men så lenge suksessraten ligger på 0%, blir det mye snerring og grining i (igjen) sinne og frustrasjon.
* Etter alt dette slitet - hva gjør så Pappa for å belønne den kolossale innsatsen? Jo, prøver å prakke et glass med fiskegrateng på stakkars, lille, uskyldige barnet! Dette resulterer i at hun skriker til hun mister pusten, spytter ut maten, gnir den i håret, forsøker å rive av seg øret, går i bro og slår skjeen ut av hånden på Pappa.
Jeg tror jeg også hadde reagert på den måten, om noen serverte meg den derre komprimerte, gustne fiskeslo-grauten.

(Vi ble heldigvis venner igjen etterpå, med litt synging, "ro, ro til fiskeskjær" og brytekamp på gulvet).


Dag 33:
Endelig en tur til åpen barnehage som ikke innbar et grufullt blodslit!
Riktignok er bakkene og avstanden de samme, men denne gangen var det ikke høye, ujevne hauger med energitappende snø på fortauet der lenger. Det gikk som en vind!

Olivia hadde det visst gøy i barnehagen også, selv om hun ikke brydde seg nevneverdig om de andre barna. Hun befant seg i midten av hopen, ja - men fokuset lå helt og holdent på de nye lekene og på å sjarmere alle foreldrene der med sitt øre-til-øre-smil. Hun vet nok hvor den ordentlige makten ligger.

(Vi rakk også innom helsestasjonen for å ta en liten tur på vekta. 7830 gram, og 68,5 cm på strømpelesten/anti-skli-sokkene).

Det lille krapylet har i det siste vist stor interesse for å sutte på koblingen mellom datamaskinen min og iPod-en.
"USB Device not recognized: One of the devices attached to this computer has malfunctioned and windows does not recognize it." sier datamaskinen da.
Frekt å kalle datteren min for et "device", synes jeg.


Dag 34:
I dag gikk vi old school.
Pappa skulle til sentrum for å møte en gammel venn, og fant ut at det var et helsikes styr å skulle ta med en diger tvillingvogn bare for det formålet. Så da børstet vi mugg og støv fra den gamle bæreselen! Woot!
Det var visst et populært valg: Olivia ble helt salig i blikket da hun ble plassert oppi - som om det kom et blaff av gjenkjennelse over henne - og da vi hadde kommet oss ut av huset, lo hun uavbrutt de første tre minuttene av turen opp mot trikken.
Selve trikketuren var også en suksess. Olivia prøvde å snu seg i alle himmelretninger på samme tid, sånn at hun kunne glise til alle de andre passasjerene som befant seg i nærheten.

Jeg kjenner meg litt misunnelig, må jeg si.
Tror jeg bare må finne meg en sterk og medgjørlig kjempe jeg kan leie for en billig penge. Så kan jeg også bli båret rundt en stund... og kanskje oppnå å bli halvparten så blid som lille Olivia?


Dag 35:
Såh!
Etter cirka fire timer urolig søvn våkner Olivia, frisk og rask og ikke trøtt i det hele tatt - jeg prøver å roe henne og få henne til å ligge litt til i senga, naturligvis forgjeves, og så kommer Mamma og informerer om at det er opp og hopp, noe som får meg til å vri meg i senga fordi jeg er så utrolig mongo-trøtt, men det hjelper jo ikke, og før jeg aner ordet av det, er jeg på vei til barnehagen (samme ruta, samme slitet) og tilbake igjen, mens jeg tenker på hvordan jeg skal rekke alt det jeg skal rekke i dag, men Olivia vil fremdeles ikke sove, så timeplanen min sprekker, og det er bare så vidt jeg kommer meg ut døra med Olivia igjen i tide til å rekke det jobbmøtet jeg skal ha - dumper ungen hos Mamma i sentrum og hopper på trikken til Majorstua - og der sitter jeg da og nikker og gjør det jeg må og alt går bra, og så er det å ta trikken tilbake igjen for å hente Olivia hos mamma og reise hjem for å putte babyen i senga og begynne på middagen til oss pluss tante, som skal sitte barnevakt, og senere så besvimer jeg på sofaen foran Peppa Gris før Mamma informerer om at det er opp og hopp og jeg aner ikke hvor og når jeg er, men jeg kommer meg opp og ordner meg og reiser med kona på bursdagsfest til en kis, hvor vi har et skjønt og fortreffelig møte med den briljante Kristoffer og Zumba-Thomas, og så er kvelden slutt før jeg egentlig skjønner noen ting som helst.

God helg!

< FORRIGE | NESTE >

Pappaperm, uke VI

Dag 26:
Vesla er blitt forkjølet.
Dette betyr litervis med babysnørr, som til slutt ender opp på Pappas klær. Jeg ville ha blitt forbauset over mengden som tyter ut av de små neseborene, om jeg ikke allerede hadde latt meg overraske over hvor mange bæsjebleier jenta klarer å generere i løpet av en dag. Olivias interne volum er visst langt større enn det eksterne.
(Snørr er for øvrig en av de tingene her i verden som ikke blir søtere ved å legge til "baby"-prefikset).

Man skulle kanskje også tro at Olivia ble slappere av å være syk, og trengte mer hvile... men den gang ei. Søvn er fremdeles ganske gørr (samt vanskelig også nå, takket være pustevansker), og aktiviteten er på topp når hun er våken. Hun forsøker seg stadig på å bestige Den Store Trappa opp til andre etasje. 50% av gangene ender det opp med at hun setter seg fast, blir fortvilet, og skriker på hjelp; de resterende 50% av gangene, ramler hun i gulvet med et dunk, skriker i fire sekunder, og begynner å klatre igjen.
Hun har også oppdaget hvor kult det er med skapdører. De kan åpnes. Av hender. Og det er ofte saker og ting inni, som Pappa sier "nei" til, hva nå enn dét måtte bety.


Dag 27:
Olivias ambisjonsnivå stiger raskt. Fra å bestige to trappetrinn, til å prøve seg på trappa opp til andre, har hun nå avansert til å forsøke å reise seg på sofaen. Hun griper tak i kanten og haler og drar til hun blir rød i trynet og griner av anstrengelse og frustrasjon. Jeg prøver å hjelpe henne så lite som mulig, men det er vrient: hun blir så oppglødd at jeg er redd hun skal sprekke som et lemen.
Jeg vet ikke om hun ble inspirert og energisk av å høre på AC/DC halve dagen sammen med Pappa, eller om det var det strålende solskinnet vi fikk i dag, men hun har i alle fall vært helt propell fra morgen til kveld.

Hun spiser for øvrig en god del bark for tiden. Om jeg ikke er flink og rengjør området rundt vedkurven, er hun kjapt frempå og hiver i seg litt snadder som hun finner på gulvet.
Kanskje hun er mer som en bever, og ikke et lemen?
Litt fiber i kosten kan uansett ikke skade, så sant jeg får gravd ut de største bitene (som den jeg tok i dag, på størrelse med en gammel femmer).


Dag 28:
Ikke så mye å melde i dag.
Olivia hadde feber natt til i dag og i morges, så aktiviteten har vært på et minimum. Dårlig appetitt og halvhjertet leking til tider, men jenta har vært blid til tross.
Hele dagen har hun så å si vært limt til Pappas føtter og krevd kontakt og omsorg. Den ukentlige vasken av badet tok da omtrent dobbelt så lang tid som vanlig - alt for å unngå å få Jif på babyen. (Jeg lyktes).

Forventet at Olivia skulle ha ekstra behov for søvn, men nei - hun var heller plaget av forkjølelsen, og sov urolig og kort. - så det ble ingen ekstra søvn på Pappa for å kompensere for en urolig natt på sofaen.
Jeg har begynt å dagdrømme om en åttetimersøkt i dobbeltsenga, hvorpå jeg våkner av meg selv på morgenen - "uthvilt", som de sier.


Dag 29:
Olivia var mye bedre i dag, selv om hun hadde en urolig natt (hvor jeg måtte gi henne flaske klokka halv fire, hun gulpa på sengetøyet og jeg mistet brillene mine fra nattbordet). Ingen feber som vi kunne registrere.
Så da var vi tilbake til leking, kryping, sikling, spise banan med hele ansiktet, tygge på (og svelge) mengder av papir, rote over hele gulvet, fikle på Pappas batterilader, vikle seg inn i ledninger, etc.
Herlig - så lenge hun har det bra.

I mellomtiden har jeg skjønt at jeg ikke har skjønt noe i det hele tatt ang. kroppen.
Var bikkjetrøtt i morges, nesten klar for å besvime, og så fulgte jeg opp med å formelig løpe tur/retur barnehagen på rekordtid - nesten fem hele minutter raskere enn på tirsdag. I minus 14. Kanskje dette "uthvilt"-fenomenet jeg nevnte i går er oppskrytt, hva vet vel jeg? Jeg får prøve det en gang jeg har anledning, for å sammenligne.


Dag 30:
Full fart på Olivia, og det virker som om hun jobber mot å redusere søvnmengden sin til 0 t/dag.
Hun våknet klokka 05.03 i morges og krevde mat, og virket ikke å være skadelidende i ettertid. Like blid, like pigg. Det var sikkert et mysterium for henne hvorfor Pappa var så treig på morrakvisten, og hvorfor det tok så lang tid å kle på seg og ordne seg til barnehageturen.

Nå for tiden er det forresten populært å huie og skrike en del. Favoritten er å bruke knyttneven til å "spille på slurva" mens vi bruker vår fulle lungekapasitet: "BLÆBBBBLÆÆÆÆBLBLBLÆÆÆÆBLÆÆÆBB!" (sånn cirka). Volumet er på på topp når a) Olivia skal legge seg, eller b) når Pappa skal høre på podcast eller noe som blir sagt på radio.

Jeg må le og riste litt på hodet når jeg tenker på hvordan kona og jeg for en stund siden bemerket hvor mye stillere denne babyen var, i forhold til den forrige.
Denne babyen er ikke stille i forhold til NOE.

< FORRIGE | NESTE >

Pappaperm, uke V

Dag 21:
Tann nummer to!
Ja - "it never rains, it pours", sier de. Her går vi og venter i månedsvis på en tann, og så dukker det opp to innen noen få dager.
Olivia har allerede begynt å teste det nye stashet: nå er det på moten å bite tak i noe, og så drrrrrraaaaa i det, for da løsner det gjerne biter her og der.
Fett.

Det har også blitt mer lyd på klumpen. Før kunne vi gjerne ferske henne i å ligge og glise stille for seg selv - av ingen åpenbar grunn, men nå hender det forbausende ofte at vi til og med hører vilkårlig, trillende latter fra gulvet.
Hva slags tanker som enn surrer rundt i det lille fjonhodet, så har hun det visst veldig fint.


Dag 22:
Man er visst aldri for liten for å være trassig!

Olivia har hatt en aktiv dag i dag, for å si det sånn:
* Nektet å sove, i større grad enn vanlig. Hver sovesession har tatt lengre tid å sette i gang enn selve søvnperioden.
* Har lært seg å si "PFFFTTT!" når hun spiser barnemat.
* Ordet "nei", som før var veldig forståelig, er visst nå blitt... tolkbart. Pappa må gjerne gjenta det. Og gjenta det.
* Har begynt å leke åme/sprellemann når det skal skiftes bæsjebleie. Kan kombineres med å prøve å rive tak i bleia med hendene.
Fun times!

Mellom slagene har vi koblet av med å høre på Prince og leke.
Olivia ga meg et oppgitt, nesten nedlatende blikk, dog, da det viste seg at jeg hverken har platene Purple Rain eller Sign o' the Times.


Dag 23:
En ny, knallhard tur i åpen barnehage på Karlsrud.
Det virker som om føret er spesielt nådeløst hver gang jeg begir meg ut på de til sammen 6,4 kilometerne med bakke som ruta består av: Tykt, sporete lag med løs snø på toppen av glattis, og grus strødd på vilkårlige steder innimellom.
Jeg er utslitt i kroppen, og føler meg som en gammel mann.
På den annen side - jeg har fått tydelige bevis på at "treninga" mi fungerer: har gått ned mellom 2,5 og 3,5 kilo på en måned med barnevognskubbing. Anbefales (om du er litt sinnssyk).

Ikke vet jeg om turen var verdt det for annet enn formen min. Olivia hadde en "meh"-holdning til hele oppholdet, og gadd knapt å leke eller ta kontakt med noen. Trøtt, kanskje, eller så hadde hun bare en giddaløsdag, som vi alle kan ha i ny og ne.
Ja ja - Far fikk seg nå i hvert fall en tur ut blant folk, og det hjelper jo for å få dempet brakkesyken litt.


Dag 24:
Enda en begivenhetsløs dag, så jeg bestemte meg for å krydre tilværelsen litt.
For å avlaste Olivia litt fra sine daglige gjøremål, tok altså jeg over et par av hennes sedvanlige oppgaver:
* Jeg sølte babygrøt på meg selv (i skrittet).
* Jeg sølte middagsglass på meg selv (armen, magen) og gulvet.
* Da jeg vasket badet, sparte jeg Olivia for bryderiet med å gjenta dobørste-bragden fra sist, så jeg sparket dobørsten over ende på egen hånd. Dobørstevann over halve gulvet, samt på boka jeg leser for tiden. (Vasket boka med Listerine for å få vekk den funky lukta, og det ble... annerledes funky, i hvert fall).

Olivia og jeg avrundet dagen med å bare ligge på gulvet og le av/til/med hverandre, og hun utførte med glede en av de oppgavene jeg ikke hadde tatt meg av i løpet av dagen: tygge på og sikle over hele Pappa.


Dag 25:
Jeg tror jeg må få en spesialist til å se på ungen.
Seriøst - det skal jo liksom være meningen at hun stapper i seg tonnevis med mat fordi at hun skal kunne 1) bevege seg rundt og holde opp det høye aktivitetsnivået og 2) vokse seg større. Så hvordan i svarte svingende kan det være nok igjen til å bygge mer baby, når det virker som om det kommer mer ut av henne enn det går inn!?
Fem fulle bleier før Mamma kom hjem, og det var ikke en av Olivias verste dager engang.
Det er i slike øyeblikk man kobler ut hjernen og lar tankene fare til en plass hvor babybæsj ikke eksisterer (Sveits?).

Ellers - superduperkoselig middagsbesøk av tante Helga (som fikk babyen til å gråte) og ærestante Anette (som slett ikke fikk babyen til å gråte).
TGIF!

< FORRIGE | NESTE >

Pappaperm, uke IV

Dag 16:
Alle tidligere turer til barnehagen har vært en lek i forhold til i dag.
Det har snødd hele dagen, og ingen hadde rukket å brøyte ennå da jeg forlot kåken, så da jeg skulle dra oppover og hente the Big Boss, måtte jeg ta ut alt jeg hadde for å skyve meg gjennom hauger med tung snø. Hardcore trening.

Olivia trener også for tiden: nå er det like før hun mestrer å åle seg opp de to trappetrinnene mellom stua og gangen, gryntende og stønnende som en liten kosegris.
Slik vertikal styrke kommer godt med når man skal mase seg opp i fanget til Mamma og Pappa, samt utforske spennende hyller som før var utilgjengelige.


Dag 17:
Olivia bestiger trappa!
Det var i går at jeg sa "like før", og allerede i dag krabbet den lille klumpen opp sine første to trappetrinn. Hun gryntet og snerret som en hissig gnager, og kavet seg opp med forbausende fart. Det virker som om mestringsfølelsen var ganske sterk også: vel framme på Toppen, gliste hun og sprellet vilt, før stolte Pappa bare måtte plukke henne opp.

- det var først etterpå at jeg begynte å tenke på all jobben denne nye mobiliteten kommer til å føre med seg. Tiden da jeg bare kunne snike meg unna en liten stund om jeg måtte sjekke noe på data'n er snart forbi.
Hun kan - og vil - komme etter.

Kanskje den nye, mer energiske musikken vi har utforsket på slutten av forrige uke og denne uka gjorde utslaget og ga henne en ekstra puff? Det har gått i Clutch, (gammel) Machine Head, Fear Factory og sånt snacks i det siste.
Det fungerte i hvert fall bedre enn å gi Red Hot Chili Peppers' plate "One Hot Minute" et gjenhør i dag - det var mye verre enn jeg husket (og mye dårligere enn Olivia hadde forventet, etter å ha hørt "Freaky Styley" tidligere). Jeg måtte bare unnskylde meg og forklare at alle antageligvis ga RHCP for mye slack etter "Blood Sugar Sex Magik".
Jeg tror hun forsto, men det er ikke godt å si - hun er jo fremdeles så lita.


Dag 18:
Første tanna! Hallelujah!
Nå har vi ventet og ventet på at den j.... lille klumpen skulle vise seg, gjennom ukesvis - månedsvis! - med urolige netter og plager for vesla. Og nuh! En liten, skarp tagg nede på midten, til venstre. For et deilig syn.
Nå kan snart Olivia ikke bare gnage ting, men gnage ting I STYKKER! Hurra!

Skulle sikkert ha lagt til flere detaljer, men Pappa har vært i åpen barnehage i dag. Nye, lange oppoverbakker på ubrøytede fortau, og en samlet helvetestur på 1 t, 7 min og 16 sek. Jeg er for sliten til å skrive.


Dag 19:
Denne torsdagen startet med at Olivia vekket meg klokka 04.06 og var sulten. Halvbevisst og halvblind, sjanglet jeg bortover gulvet som en nyfødt kalv, skled på gulvmatta og gikk rett i dørken. Håndleddet tok heldigvis av for fallet, og absorberte alle 87 kilo med Marius i fritt fall. Jeg fikk gitt Det Lille Dyret juksemelken før jeg kollapset igjen, og fikk de resterende 1 1/2 time med skjønnhetssøvn før resten av familien var våken.
Noen ganger er man så trøtt at effekten ligner alvorlig fylleangst.

- men med en sånn start, har man ofte bruk opp kvoten med crap for resten av dagen.
Olivia og jeg har hatt det strålende: lekt, hørt på musikk, vasket badet... Ja, kanskje ikke så forferdelig artig, det siste - men igjen en opptur i forhold til forrige gulvvask, hvor Olivia fant ut at hun skulle leke med dobørsten.
En begivenhetsløs dag kan av og til være en sann velsignelse.


Dag 20:
Helt ufattelig at fire uker har sust av gårde allerede, og at jeg har gjort unna 1/3 av pappapermen min! Tempus fugit.

Siden jeg har vært ekstra trøtt i dag, bestemte Olivia seg for å gi behandle denne tingen kalt "søvn" som en fremmed, livsfarlig ting som måtte unngås for enhver pris.
En standard leggesession foregår omtrent sånn:

* Babyen er trøtt. Gjesper, sutrer litt, hodet dupper, gnir seg i øynene.
* Pappa legger babyen. Babyen reagerer med å gå opp i bro, blir rød i ansiktet, snerrer... men finner etterhvert tommelen og kollapser.
* Pappa går ned og lager seg kaffe. Ett minutt senere, via babycallen: "b-b-b-bdæh! Ppppppfffbt! Pa-pa-pa-pa-pa-PAH!" o.l. Repeat i 10 minutter, pluss, til lyden endres til "OOOOÆÆÆÆH!"
* Pappa går opp og snur babyen - som nå ligger feil vei, oppå dyna, med fjeset most i sprinklene og et bein stikkende ut av senga. Babyen går opp i bro av sinne, men faller til ro.
* Pappa fortsetter på den lunkne kaffen. Babycallen er stille, helt til Pappa legger seg til rette på sofaen for å ta en 20-minutters power nap, og så: "BWWWWÆÆÆÆÆH!" Venter på at intensiteten skal avta, men den ØKER.
* Pappa går opp og snur babyen - som nå ligger feil vei, med dyna i en krøll oppå seg, med fjeset most i sprinklene og en arm stikkende ut av senga. Babyen hikster av sinne, men faller til ro.
* Babyen sier "bubb-bubb-bubb! Prrrllllfffftttttt! Bah! Bah! Bah!" i over et kvarter til... og så blir det stille.
* Nå har Pappa blitt sulten, og rekker akkurat å lage seg litt mat, spise den og kjapt sjekke dagens e-post, før babycallen skriker "WÆÆÆÆÆÆÆÆÆHHH!" Tid for dagens tredje bæsjebleie.
...

Dessverre er det umulig å forklare for de uinvidde at dette som jeg beskriver er en helt fin tilværelse, og at jeg har kost meg masse med Olivia i dag.
Kanskje det er en slags "Pappatåke" jeg er i, men det å ligge på gulvet og headbange til Foo Fighters med den blide babyen sin veier opp for alt det andre jeg har beskrevet over, og mer til.
Galskap, sier dere? Kjærleik, sier jeg.

< FORRIGE | NESTE >

Pappaperm, uke III

Dag 11:
Verste dagen til nå.
Min kjære kone har valgt å dele forkjølelsen sin med meg, så nå har jeg piggtråd i halsen, skallen full av gørr, mørbankede muskler og lunger som føles som om de er stappet fulle av stålull. Bare det å skrive pappapermrapporter får meg til å gispe etter luft. Kanskje det er tæring?
Klarte turen til barnehagen i dag fordi jeg ikke var fullt så tett i morges, men måtte lide litt likevel: det lå såpass tykt med snø på bakken at ispiggene mine var ubrukelige, og skoene mine glapp for hvert tredje skritt jeg tok. I tillegg måtte jeg bruke alt av min rå, eksplosive, fryktinngytende kraft, og drive meg selv til utmattelse for å skyve vogna gjennom høye brøytekanter. (I prosessen klarte jeg å sparke av broddene på høyrefoten, og merket det ikke før jeg kom fram til barnehagen).

Mandag, altså.

Om ikke Mannen med Ljåen kommer og henter meg i natt, så satser jeg på en bedre dag i morgen.


Dag 12:
I bedre form, men langt fra frisk ennå.
Olivia valgte heldigvis å være kjempegrei mot Pappa i dag, selv om gamlefar begynte å hvese som en hvalross etter en liten runde med "ride, ride, ranke"
(- til møllerens hus. Der var ingen hjemme, bare en liten kattepus, etc.).
Medgjørlig og grei fra morgen til kveld, altså, bortsett fra når Pappa skulle servere Hipps økologiske "Pappas Grønnsaks- og Ørretfavoritt". Den kunne like godt hett "Grandonkels Ugress- og Fiskeslomareritt", sånn som hun skar grimaser og spyttet ut maten i vemmelse.
Takk og lov for denne fruktens messias, bananen.

Vi har ellers lyttet til Tom Waits, og prøvd å bestemme oss for om "Swordfishtrombones" virkelig har noe å stille opp med overfor "Rain Dogs". Olivia gynget mest til "Swordfishtrombones", en målestokk jeg kritiserte henne for - men jeg så i blikket hennes at hun var like kritisk overfor min nostalgiske favorisering av "Rain Dogs", og hvordan det ikke kan regnes for å være noen form for analyse... så jeg antar at vi ikke er ferdige med Waits ennå, hun og jeg.


Dag 13:
Scenario:
Far har sin nesten 9 måneder gamle datter med seg på badet mens han rengjør der inne. Etter en liten stund forlater Far badet i noen sekunder for å hente en klut.
Hva går den lille datteren for?

a) En eller flere av de 45 lekene Far har lagt på badegulvet
b) Et fargesprakende filmmagasin
c) Ingenting - bare ligger stille og sutter på tommelen
d) Toalettbørsten


Dag 14:
Nå har separasjonsangsten begynt å gjøre seg gjeldende for fullt.
Hver gang Olivia ser Pappa forlate rommet, begynner hun å hyle med en sårhet som skulle tilsi at Pappa har sverget å aldri komme tilbake. Ikke hjelper det at hun er mobil nok til å komme etter meg med én gang: når hun finner meg igjen (og jeg hilser så blidt jeg kan) fortsetter hylinga med uforminsket intensitet - en type anklagende über-sutring som skjærer gjennom marg, bein og tålmodighet.

På den annen side: Olivia har også lært seg å vinke i dag, med de små pølsefingrene sine. Pappa vinker - tjukka ler og vinker tilbake.

timesvis med trøstesløs uling < pølsefingervinking
It's all good.


Dag 15 (tidlig rapport):

1) Printeren slipper opp for blekk idet jeg skal skrive ut de siste to eksemplarene av en søknad (med innsendingsfrist i dag).
2) Ingrids votter er glemt igjen i bilen. Bilen har kona tatt.
3) I jakten på et alternativt par votter til Ingrid, finner jeg én hvit, én grå og én svart vott. Ingen par. Jeg tar på Ingrid en hvit og en grå.
4) Jeg glemmer igjen Ingrids sko hjemme, og oppdager det først når jeg har kommet for langt til å snu.
5) Vel framme i barnehagen finner jeg ut at Ingrids hvite vott har falt av på veien et sted. Jeg finner den ikke igjen.

Alt dette er før klokka 08.30.
Skal bli spennende å se hva resten av denne dagen vil bringe.

< FORRIGE | NESTE >

Pappaperm, uke II

Dag 7:
For en gangs skyld har jeg ikke gått til barnehagen, takket være 17-18 minusgrader hjemme hos oss. Fryktet at vesla skulle fryse til en ispinne i vogna.
Men så tenkte vi at "sånn kan vi jo ikke gjøre det hver eneste gang det blir svinekaldt i vinter", og la heller en god handlingsplan for neste kuldesjokk. Jeg slipper ikke unna en gang til.
La oss krysse fingrene for en videre mild(ere) vinter, sånn at undertegnede blir spart ytterligere påkjenning.

Uansett: Fin innedag i dag. Vi hørte mye på Tool, og sov en del.
Olivia prøvde å krype opp trappa, uten hell, og ble skikkelig rasende. Hun har nok arvet temperamentet til mamma'n sin, gett.


Dag 8:
Dette begynner bra.
Jeg satt og stirret inn i en nasty bæsjebleie, strakk meg etter vannkrana for å fukte vaskekluten, og... ffffff-FTT! FTT! sa krana.
Vi har mistet vannet i leiligheten, og takket være uheldig kommunikasjonssvikt i flere ledd, har vi ikke blitt informert om dette på forhånd. Rørlegger informerer om at vannet kanskje (!) kommer tilbake i løpet av dagen (!!). Woo hoo.

(Som et plaster på såret: da jeg rotet under trappa etter vår nødbeholdning med vann, fant jeg flere bokser juleøl som jeg helt hadde glemt av. Herren gir, og Herren tar).

To be continued...

Dag 8 (II):
Vannet er tilbake, takk og lov. Olivia, den musa, rakk akkurat å fylle en bleie til med svineri før jeg hadde vann, sånn at det ble ekstra mye styr for Pappa.

Dette skal jeg huske, første gangen hun spør om å få mer ukelønn.

Dag 8 (III):
Ja, da slapp jeg altså søren meg ikke unna å ta barnehageturen i sprengkulda likevel. I går håpet jeg på en mildere vinter, i dag fikk jeg servert -18. Vel bekomme.

Da var det bare å pakke ungene inn i så mye klær at de begge så ut som bowlingkuler av tøy og kle seg selv i hardcore, super-duper-undertøy (OBS! Reklame følger):
 Longs fra Devold, langermet skjorte fra Bavac og mellomtjukke Ulvang-sokker. Alt dette, pluss hektisk aktivitet i 17 minutter førte til at jeg svetta som en redneck innen jeg var halvveis til barnehagen.
Hadde jeg tatt på meg Stormberg-fleecen min i tillegg, vile jeg tålt -25 eller mer.

[Representanter for ovennevnte firmaer kan gjerne ta kontakt for sponsing og eksklusivitetsavtaler. Det blir en lang vinter, og jeg kommer til å skrive mye].

- så det gikk altså bra til slutt, med alle. Ingrid kom seg til barnehagen, og jeg drepte ikke Olivia.


Dag 9:
Brukte hele dagen på å mislykkes i å få Olivia til å sove. Lyktes likevel i å vaske badet med en oppmerksomhetshungrig baby krypende rundt føttene.

Ellers brukte jeg Olivia til å endelig få rede på et spørsmål som har plaget meg en stund: hvilken Soundgarden-plate som er best - Badmotorfinger eller Superunknown.
Hun er en nyttig pike å ha.


Dag 10:
Takk de høyere makter for en begivenhetsløs dag.
Natt til i dag ble oppstykket av at Olivia er i ferd med å få tenner (og derav er i konstant ubehag), noe som betyr at Pappa har slitt like mye - eller mer - med å få sove.
Jeg har benyttet meg av teknikker jeg har lest om som omhandler takling av tortur og mishandling, og har "flyttet meg ut" av min egen kropp mesteparten av dagen, i en slags transe. Hadde jeg hatt noen faktiske gjøremål i dag, ville jeg nok ha implodert av ren overbelastning.

Samtidig har Olivia vært i knallhumør, og glist, ledd, og sprellet seg rundt på gulvet. Jeg prøvde å leke litt med henne der nede, og sloknet nok før hele meg hadde nådd horisontal stilling. Våknet av at Olivia prøvde å pelle opp øyelokket mitt med sine hvasse, små babynegler. Som vanlig, besvarte hun mitt "aaaaaoouuuuuuu!" med trillende latter.

Det var andre uka, bare ti igjen.
Fy søren, som tiden går.

< FORRIGE | NESTE >

Pappaperm, uke I

Dag 1:
Da var første dag med pappapermisjon godt i gang!
Olivia og jeg har - så langt - sovet masse, hørt på Audioslave og General Patton vs. The X-Ecutioners, og lekt med klosser.
Dette her kan bli riktig så bra.


Dag 2:
Jeg innser at det å dytte en tvillingvogn (med småtjukke passasjerer) opp nådeløse, islagte bakker på morrakvisten er en tøff, tøff oppgave.
Fem dager i uka i tre måneder. Innen våren kommer, regner jeg med at rumpa mi kan brukes som ambolt.


Dag 3:
Første besøk i åpen barnehage. Pappa satt i halvkoma etter å ha lidd seg gjennom 35+ minutter med oppoverbakker, mens lille Olivia krabbet fornøyd rundt og smilte til alle (og tygget på alt).
Også: åttemånederskontroll. Frisk og fin baby bekreftet, 67 cm/7410 gram.


Dag 4:
* ALT vil, på ett eller annet tidspunkt, lukte leverpostei. Årsak: noen har tatt på det med leverposteifingre.

* En av mine største utfordringer nå, er å havne i synk med hvor lang tid ting tar når det gjelder kidsa.
Akkurat nå er jeg mellom 20 og 45 minutter forsinket til absolutt alt jeg planlegger. I barnehagen klokka åtte? Nei. Ut av døra kvart over åtte. Kanskje.


Dag 5:
Jeg noterer meg at Olivia (8 mnd.) gir totalt beng i Pappas helsetilstand. "Kvalm, sier du? Syk? Hvor er maten min?".

NESTE >